Livet er ikke alltid like rettferdig…
I dette tilfellet er det historien til katten Gabi jeg skal fortelle.
Gabi var en ukastrert voksen pusegutt på ca 10 år som vi fikk melding om tirsdag 16.02.10. Meldingen lød følg- ende, at han hadde et stygt sår på foten, og det ble da vurdert å hente han inn til katte- brakka vår, noe som også ble gjort samme dag.
Gabi ble satt i et av våre veggbur på isolatet på tirsdag, fikk mat, vann, en ren do og et godt varmt teppe å ligge på. Han var sliten, og bar preg av å ha gått mye ute å levd livet som ukastrert hannkatt. Foten hans så også veldig stygg ut, og det ble bestemt at han trengte veterinærhjelp dagen etter.
Han ble tatt med til veterinæren på onsdag, der ble foten renset og bandasjert. Gabi ble satt på en hard antibiotikakur for å prøve å ta knekken på den stygge infeksjonen som var gått i foten hans. Onsdag gikk som normalt, og Gabi våknet opp av narkosen i buret sitt på brakka. Han fikk mat og stell fra oss.
Såret på foten hans
Torsdag kom, og Gabi virket i bedre form. Jeg klødde han bak øret og snakket med han om den fine grønne bandasjen han hadde fått på foten sin. Han virket ikke helt tilfreds, men han satt i bur på ei brakka med andre katter rundt seg og en bandasjert fot. Tror ikke vi heller hadde vært helt forøyd i hans sted.
Åpen dag startet, og mye folk kom for å se på kattene våre. Rundt kl 18.30 var jeg innom isolatet for å hente noe, jeg åpent buret til Gabi å spurte han om det gikk bra med han. Klødde han på hodet og sjekket at han hadde mat fortsatt.
En av de andre kattene var i dårlig form, og når det var et opphold av folk på brakka ca 19.15, undersøkte jeg denne katten og bestemte at han skulle få et pusterom i et av burene på isolatet.
Mens jeg holder på å ordne til denne katten inne på isolatet, hører jeg et brak i Gabi sitt bur. Da faller han på kanten av doen sin og den smeller ned i buret, jeg tenker “hmm merkelig at han plutselig er så aktiv at doen flyr alle veier”.
Jeg kommer meg opp på en krakk og åpner buret, der ligger Gabi og gisper etter luft. Jeg sjekker om tunga hans er nede i svelget, da det virker som han holder på å kveles, men den henger ut av munnen. Han trekker pusten dypt og ser stivt rett fram. Jeg roper på hjelp, og vi avtaler at min “kompanjong” for dagen skal frakte Gabi til veterinærvakta. Hun henter et reisebur og i dette trekker Gabi pusten dypt 3 ganger mens jeg rusker/rister i han. Så er det ikke mer.
Jeg får han ut av buret og på gulvet, ingen pust. Kompanjongen min starter med munn-mot-munn-innblåsninger og hjertekompresjoner, men det nytter ikke. Gabi er borte.
Det gikk så fort at det hele virket uvirkelig. Fra Gabi datt om til det var slutt gikk det kanskje 2-3 minutter. Vi får aldri vite om det var blodforgifting grunnet såret i foten, hjerteinfarkt eller en reaksjon på alt han hadde vært igjennom de siste 2 døgnene.
Vår magre trøst oppi dette er at Gabi ble ivaretatt på alle måter da han kom til oss med stell og pleie. Han slapp å lide, og han slapp å dø alene ute i kulden.
Jeg forteller denne noe uvanlige og egentlig makabre historien for å gi dere som leser bloggen vår et innblikk i hva vi er borti som frivillige i Dyrebeskyttelsen. Det er ikke alltid gøy og morsomt. Vi klarer å hjelpe alle dyrene vi tar inn, men vi klarer ikke alltid å redde de. Jeg er frivillig i Dyrebeskyttelsen ene og alene på grunn av dyrene. Jeg har et sterkt ønske om å hjelpe dyrene, og det kommer jeg til å fortsette å gjøre så lenge jeg har 2 bein å gå på.
Jeg håper Gabi har levd et innholdsrikt liv, og 10 år er en bra alder for en katt. 
Han er en katt som gav meg en mektig erfaring i livet.
Gabi kommer ikke til å bli glemt…
Gabi lever nok kattens glade dager på de evige jakt- markene nå…
-Linda
